Inneholder annonselenke

Pappa var storrøyker. Det hadde han vært i mange år. Så lenge jeg kan huske. En dag fikk han diagnosen kreft og det var ingen spøk.

Om tre dager ville min pappa fylt 73 år. Den 12 november. Han rakk å bli 70. Det er snart tre år siden han tapte kampen mot kreften. En prosess som gikk veldig fort. Alt for fort. Trekvart år bare.

Her sitter jeg utenfor mitt barndomshjem etter pappa din bortgang. Vi søsken har gjort siste strøk av rengjøring før det legges ut for salg. Et vemodig og trist øyeblikk.

TANKER 

Mens jeg sitter her forsøker jeg å få kontakt med deg gjennom sansene. Forsøker å kommunisere med deg. Forsøker å kjenne følelsen av at du er her. Men jeg føler ingenting. Bare tomhet. Jeg blir så trist og lei meg. Jeg har alltid trodd at det finnes noe etter døden, og at vi levende mennesker kan kommunisere med de som har gått over. Jeg kjenner jeg blir i tvil.

Fra dagboken

17 november 2014

Jeg kommer aldri å glemme denne dagen vi var hos kreftlegen på A-hus hvor legen forteller pappa at nå er det ingenting mer dem kan gjøre fordi kreften ikke responderer på cellegiftkurene. Jeg så pappa titte betuttet ned i gulvet og sa: er det ingenting jeg kan gjøre, jeg gjør alt dere ber meg om. Jeg kjente gråten ville ta meg, men jeg måtte holde meg tapper for pappa sin skyld. Svelge tårene igjen og igjen. Jeg trodde jeg skulle bli kvalt der og da på grunn av tårene som ikke ville snu. Det er det verste øyeblikk i mitt liv.

2. juledag 2014

Det er natt til 3 juledag. Jeg får ikke sove. Er bekymret for han som ligger oppe i 2 etj. I morgen er det stopp på at pappa skal sove der oppe. I kveld snublet han i avsatsen på vei opp. Jeg er redd han skal gå ned trappa i løpet av natten mens jeg sover, og at han skal snuble på veien ned å slå seg.

Julaften ble en rar julaften. En følsom julaften. Han lå på sofaen hele dagen. Sov for det meste. Var våken innimellom, men bare for å sondere seg selv, ta en trekk av røyken eller ta en liten slurk vann.

Siste strålebehandling var lillejulaften. Legen på Ullevål fortalte pappa at det ville bli hovent, og de anbefalte han å bruke 4 mg medrol 2 ganger om dagen. Pappa har ikke villet tatt medrol fordi det har vært vanskelig å svelge tabletten og det det har medført at han har slitt med pusten. Strålebehandlingen han har gått igjennom var nettopp ved bryst og halsregion for å minske syster som klemte på stemmebånd og luftveiene.

Jeg ser at livet ebber ut raskt nå. I dag fikk jeg han forresten til å ta Medrol 2 ganger etter en samtale med medisinsk avdeling på Ahus. Pappa sier selv at han føler seg bedre.

1 juledags kveld ringte jeg til Palliativt Team i håp om å få råd, veiledning og en avlastningsmadrass til pappa. Han begynner å få liggesår nå, og jeg vil at han skal sove i 1 etasje slik at han ikke skal drive og vimse i trappa. Men, altså uteseksjonen til Palliativt Team er stengt i romjulen. Jeg kan tidligst få tak i dem 2 nyttårsdag, dvs neste fredag. Jeg spurte hjemmesykepleien om de kunne skaffe en madrass til ham, men hjelpepleiersentralen er også stengt i romjulen. Hva skal syke mennesker gjøre i romjulen når dem ikke får hjelp? Jo, dra til legevakten. Men det vil ikke pappa klare. Han har så vondt for å sitte fordi han ikke har fett og muskler igjen på kroppen. Han har så dårlig pust og blir fort sliten. Han ville ikke ha greid det. 3 juledag skal jeg personlig ringe sykehjemmet eller også Ahus å kreve at dem kommer med en sykeseng til ham. Pronto NÅ. Det er nå han trenger den. Vi kan ikke vente i en hel uke. Om jeg får det til gjenstår å se. Det er så tungrådd hele helsesystemet.

Sukk – jeg gruer meg for den dagen livet hans ebber ut. Jeg ser i dag hvordan han ber med sine øyne om å få hjelp og om å få lov til å leve. Det er forferdelig å være tøff, gi ham motivasjon, hjelpe han med mat, medisiner, være hjelpepleier, en lyttende datter som skal være forståelsesfull og samtidig kvele gråten for ikke å vise ham hvor trist jeg synes alt dette er.

Det var noen ord denne natten inn mot 3 juledag. Jeg ber englene våke over oss i natt slik at han sover rolig gjennom hele natten og jeg slipper å bli engstelig pga trappa. Jeg vet ikke om jeg klarer å sove nå. Jeg føler akkurat nå at jeg må være våken og passe på. Kanskje jeg sovner i go`stolen hans for da har jeg oversikt over trappa og ikke sovner så hardt at jeg ikke hører han kommer ned.

Sukk hjerte, men brist ikke

6 juledag 2014

Det er lille nyttårsaften og jeg våknet kl: 0730. Pappa lå våken. Hjemmesykepleien og innsatsteamet fra hjelpemiddelsentralen var her kl: 0900. Flere av mine søsken var innom for å møblere om i stuen slik at vi fikk plass til sykesenga i en koselig krok. Her kan han få sove i ro og fred.

Nyttårsaften

I natt har jeg sovet på sofaen i stua for å være nærme pappa i tilfelle han trengte meg. Våknet klokken 0500 av at han gikk på do etter beste evne. Stakkars pappan min. Han er blitt så ustø. Jeg ble litt ergelig på han for at han ikke hadde vekket meg for å få hjelp til å gå på do. Jeg fikk i han en smertstillende Tramadol. Pappa startet med Oxynorm i dag. Ene broren min og svigerinne var innom for å ønske godt nyttår. De fortalte at de skulle gifte seg 8 august neste år. Pappa ble så glad. Når vi gikk inn i det nye året lå pappa og sov. Han sover mye nå.

5 januar 2015

Jeg våknet kl 0430. Kl 1200 kom Palliativt Team med lege og hjemmesykepleien. Pappa har nå fått morfin og beroligende i dren. Etter eget ønske. Siden da har det ikke vært kontakt med ham. GlennR, KaiR, J, J og A har vært innom. GlennR bestilte pizza til oss alle. Kjæresten til pappa fikk fri fra jobb i dag for å være hos pappa. Pappa får nå besøk fra hjemmesykepleien kl 0800, 1200, 1600, 2000, 0000 og 0400. Vi har igjen flyttet litt rundt i stuen slik at det skal bli plass til alle hans barn og barnebarn. Alle vil være hos ham nå.

6 januar 2015

Jeg sov i go`stolen til pappa i natt. Det ble kanskje 3 timer søvn. Pappa er fortsatt borte vekk. Jeg tok han i handa og sa at jeg er glad i ham og fortalte dato, dag og klokkeslett og hvor mange grader det var ute. Han leet litt på ansiktet. Pusten er høy.

Vi trodde at pappa ville forlate oss kl 1900. Alle mine søsken, svigerinner, svoger, tantebarn, mine sønner og barnebarn samles rundt sengen hans. Alle ville holde på pappa. Noen holdt i hånda, andre strøk han over kinnet og pannen, noen strøk han over føttene for å fortelle ham at vi var der hos ham slik at han skulle føle seg trygg på overgangen. Vi holdt hverandre i hendene. Vi tente levende lys og spilte svakt fra cd spilleren hans favoritt cd den siste tiden som hans venn gjennom flere år har spilt inn. Men pappa ønsket ikke å forlate oss på det tidspunktet. Vi fortsatte gjennom hele kvelden og natten med å tenne nye levende lys og holde rundt hverandre, snakke med pappa for å berolige han, og ba han hilse til mor (min stemor og pappas kone gjennom 24 år som døde av kreft i 2002) og J-A (min bror og pappas sønn som mistet livet i 2002). Tapper som pappa var. Så sterk. Akkurat slik vi minnes ham gjennom alle år.

Klokken 07:06 7 januar 2015 valgte han å forlate oss. Jeg er så utrolig stolt av min familie. Det vakre samholdet oss imellom. Det er din fortjeneste pappa. Jeg er glad i deg. Jeg savner deg. Vi sees!

TANKER

Det skulle gå nesten ett år etter din bortgang før jeg kjente at du var nær meg. Da ble jeg så glad. Siden har jeg stadig hatt dype samtaler med deg. Etter at du gikk bort pappa, har du gitt meg mer og mer av din hemmelighet som du bar tett til brystet. Dine healingevner. Jeg visste at du hadde dem når du levde, det beviste du et par ganger når det bare var de nærmeste rundt deg. Du har også gitt meg muligheten til å kommunisere med åndeverden. Jeg er ikke lenger redd for den andre siden slik jeg var før. Takk for at du lever der du er pappa og at du viser deg iblant, deler med meg av dine evner og gir meg livskraft. Du etterlot deg en liten arv til oss barna. Det gjorde at jeg kunne gjennomføre min store drøm. Studere soneterapi slik at jeg kunne hjelpe flere som sliter med kroniske og akutte plager/traumer. Jeg vet at du er stolt av meg fra der du er. Du gir meg en trøsteklapp på skulderen for å motivere meg når jeg sliter. Jeg kjenner hånda di på skulderen titt og ofte pappa.

Før jeg runder av dette blogginnlegget vil jeg skrive noen ord om den svenske skuespilleren Fabian Bolin som ble rammet av kreft sommeren 2015. Han begynte å dele sin historie i en blogg kalt Fabian Bolins krig mot kreft. Tusenvis av mennesker, mange i lignende situasjoner inkludert meg selv, fulgte Fabians reise i detalj og fant trøst om at de ikke var alene i deres kamp. For meg ble det en trøst å lese de pårørendes historier. WarOnCancer er et styrkende samfunn for alle som er rammet av kreft – pasienter, overlevende og kjære – samt alle de som ønsker å lære mer om hvordan det er å leve med kreft, betyr egentlig. I denne plattform er du velkommen til å følge historier skrevet av andre eller dele dine egne, chatte privat og gi eller motta økonomisk støtte gjennom donasjoner. Les mer om WanOnCanser!

Vis din støtte til kreften med å bære det flotte armebåndet eller halssmykket under her til en meget billig penge.

Armebåndet finner du her og halssmykket finner du her!

Sender en varm tanke til alle pårørende der ute som går igjennom eller har gått igjennom samme prosess til et nært familiemedlem eller venn med kreft.

#kreft #røykeslutt #farsdag