Er det noe som er sikkert, så er det at ting tar tid. Jeg kjenner på en ærefrykt å få være en del av blogg-teamet, men sliter med å finne min klisje i denne bloggverden. Jeg har mye på hjertet, men vet ikke om jeg helt tørr å lette på sløret. Jeg beundrer de yngre som ikke bryr seg og poster i iver og lyst, mens jeg gruer meg for å dele selv om jeg har lyst.
Deler med dere et bilde fra helgen jeg var på besøk i Valdres. Det var sol og nydelig vær, men ute blåste det kraftig vind.
«Når du står opp om morgenen, kan du tenke på hvilket dyrebart privilegium det er å være i live – å puste, å tenke, nyte, elske.» ~Marcus Aurelius
Det var visdomsord som gikk rett i sjelen min i dag. Jeg kjenner jeg lever, jeg er glad, jeg er motivert og inspirert som vanlig etter å ha nytt eks antall kaffekopper og lest igjennom noen blogger på morgenen. Selvsagt vil jeg referere til de som falt i smak denne morgenen også 🙂
Først er vår alles Sophie Elise som har blogget om suprise-party. Hvor herlig må ikke det ha vært? Jeg har lest kommentarer i hennes blogg de siste dagene og tenkte når jeg leste om overraskelsen at: dette fortjener ho. Og for en herlig kjæreste og pappa ho har.
Tenker at jeg er glad jeg har noen år på baken og ikke bryr meg om mulige nett-troll fordi jeg følger SE og unner henne alt godt.
Neste er selvsagt kokkejævel med historien om Alvins mulige utroskap. Stakkars Alf. Alvin ble regelrett tatt med buksa nede 🙂
Tanker: jeg synes bloggere bør være mye flinkere til å fremme andre bloggere. Sammen er vi sterke. Sammen er vi dynamitt. Derfor liker jeg å fremme innlegg som har fenget meg og ikke minst linke til disse bloggerne.
Nå skal jeg gjøre meg klar til et lite Sverigebesøk. Shoppe litt før julen ringes inn! Jeg har gjort klar et innlegg om Soneterapi og Nervesystemet som blir postet kl 10. Enjoy 🙂
Det er forresten vintersvolvær i morgen. Hvor deilig er ikke det å tenke på at vi går mot lysere tider igjen? Jippi og juhuuu 🙂
«Gaver av tid og kjærlighet er i sannhet de grunnleggende ingrediensene i en virkelig god jul.» ~Peg Bracken
Ja visst er det noe i disse visdomsordene tenker jeg mens jeg pakker inn hjemmestrikkede gensere til gutta mine. Yngste sønn ringte meg på formiddagen og var klar for å hente/bringe julegaver og jeg fikk plutselig panikk. Hjelp…jeg har ikke pakket inn en eneste julegave. De ligger hulter til bulter her og der etter at jeg har gjemt dem bort i skuffer og skap i løpet av høsten og vinteren som har gått.
Jeg sa til meg selv: ro ned et par hakk nå farmora og kos deg med denne koselige juleoppgaven. Noe jeg gjorde. Nå er jeg ferdig med å pakke inn alle julegaver bortsett fra en gave som jeg ikke har fått enda. Den er bestilt på nettet. Er nesten litt redd den ikke kommer i tide. Posten har allerede vært her i dag og det er bare en mulig dag igjen å få den. På lillejulaften. Fikk mail i går om at den er på vei, så jeg krysser fingre og håper! Men men … det blir ikke feil å få en hyggelig romjulsgave heller eller?
Jeg har sydd på Kragerø-merkelappene og synes den ble riktig så staselig å se på. Gleder meg til å se gutta mine ha dem på!
Kokeboka til Ida Gran-Jansen blir også å finne under juletreet i år.
…og penger blir aldri feil.
PS: jeg har ikke fortalt venner, bekjente eller familiemedlemmer om at jeg er aktiv på bloggen – så jeg regner med at de ikke vet hva dem får selv om jeg deler det her 🙂
«Penger har aldri gjort mennesket lykkelig, og vil det heller ikke.» ~Benjamin Franklin
Disse visdomsordene har jeg plukket ut i dag fordi jeg synes dem passer til det jeg har på hjertet denne morningen etter å ha lest flere innlegg og hørt på podcastene til Mette Ask. I sin blogg forteller hun om en økonomisk krisesituasjon med mere. Jeg fant hennes blogg meget interessant og ærlig. Anbefales å lese. Jeg har også lest innlegget til konatil om «first price»-unger. Parallellene er penger og økonomi.
Hvem får lang nese når denne farmora forteller at ho anbefaler andre å velge enkelte produkter fra «First Price» istedenfor å velge det dyreste. Joda, jeg har merket det selv når jeg står i kassa på Kiwi med handlekurven og ser at den inneholder nesten bare «First Price.» Jeg tenker: nå tror sikkert den personen etter meg i kassa at jeg er fattig. Uff – for en fæl tanke der og da! Hvorfor slår denne tanken meg egentlig? Jeg rister tanken vekk fra hode og legger stolt varene på rulla og tenker: forsvinn din ekle tanke – du gjør helt rett med å velge nettopp disse varene fordi det er billig og det er godt. Dette er gjerne med i handlekurven min fra Kiwi:
Leverpostei
Skinkepålegg
Salamipålegg
Majones
Laks
Pulverkaffe
Tomater
Gulerøtter
Snacks
Nå i disse juletider også:
Juleribbe
Rema 1000 har samme opplegg som Kiwi. De har også billigere varianter i sitt sortiment som de kaller «Rema Prima.» Jeg kjenner ikke samme følelsen i kroppen når jeg står med handlekurven full av «Rema Prima» varer ved kassa på Rema 1000 som jeg gjør med handlekurven full av «First Price» på Kiwi. Hva kommer det av? Kan det ha noe med type merking og innpakning på varene å gjøre? Bare en tanke og kanskje noe å tenke på! Rema 1000 byttet navn på sine produkter fra for eksempel «Best Pris» til «Rema Prima». Kan det være noe Kiwi bør tenke på å gjøre også?
Uansett den merkelige følelsen som smyger seg inn i margen på meg når jeg står ved kassa på Kiwi med handlekurven full av «First Price»-produkter – skal ikke få meg vekk fra å være økonomisk og fortsette med det!
Så – hurra og tommelen opp for den økonomiske og for at vi i Norge har valgmuligheter i våre matbutikker til den forskjellige tykkelse på lommeboka!!!
Min far sa ofte om den med den fineste bilen, campingvogna, huset, flere kredittkort osv…: fint skal det være, selv om halve ræva henger ute!
Jeg er utdannet soneterapeut, lymfemassør og er med årene blitt meget opptatt av ernæring. Spesielt ernæring som er fra bær, frukt og grønt. Det blir laget egen kategori for de forskjellige temaene slik at det er lett for deg og andre å klikke seg inn på det som er av interesse å lese mer om.
Dette innlegget er ment å være en informasjon om hva mer som kommer på denne bloggen.
«Det som er så flott med inspirasjon, er at den finner deg uten at du selv vet det.» ~ Wong Kar-Wai
Jeg elsker morgener hvor jeg kan sitte i stillhet å samle tankene – kanskje skrive ned noen dype tanker i boka mi. Jeg elsker å skrive med kulepenn på papir. Det kjennes som hjertet strømmer ut i fingertuppene og ned på papiret. Jeg liker å skrive på tastatur også, men det blir ikke den samme følelsen. Den dype, nære og hjertelige følelsen.
Etter at jeg ble ferdig med Kragerø-genserne til sønnene mine, har jeg fått mer tid til å lese andres blogger. De som har inspirert meg mest er Kokkejævel og Konatil. Når jeg leser disse bloggenes innlegg popper inspirasjonskilder opp som paddehatter.
Kokkejævel skriver korte og morsomme historier om rampenissen Alvin i disse førjulstider og jeg merker hvor glad, lattermild og barnslig jeg selv blir når jeg leser de daglige oppdateringene om Alvins sprell og beundrer forfatterens fantasi og lekenhet. Disse innleggene får frem den livsglade jenta i meg, den som liker å tulle, tøyse og finne på litt morsomme hyss!
Konatil har jeg virkelig sansen for. Hun har en ekte humoristisk og ironisk måte å gjenfortelle på som engasjerer meg. En letthet i gjenfortellingene og det hun har på hjertet som gjør at det blir morsomt å lese ferdig et hvert innlegg!
I helgen har jeg hatt besøk av alle mine tre barnebarn. Selvfølgelig lagde vi pepperkaker og det ble ikke så rent lite heller. PS: bilder av barnebarna får ingen se her på bloggen. Foreldrene og jeg er enige om at de skal skjermes etter beste evne til dem selv er store nok til å bestemme hva dem vil skal ut på nettet. Men et uskyldig bilde slik som det over – vil være ok!
Under frokosten på søndag morgenen motiverte vi hverandre til å si minst en positiv greie om hverandre. Jeg kjente hvor rørt jeg ble når eldste jenta på 13 år si: farmor, hun er flink å finne på ting med oss som vi synes er morsomt! Minstejenta på 11 år sa: farmor er flink til å være farmor! og midterste barnebarnet som er eneste gutten på også 11 år sa: farmor er flink til å tulle! Det varmet et farmorhjertet veldig å høre. Jeg forsøker så godt jeg evner å gå ned på dems nivå i lek og samtaler og mitt motto har alltid hvert med barnebarna og sønnene mine også – at de lett skal forstå hva jeg mener med det jeg sier. Jeg glemmer ikke så lett at jeg var en kalv selv og trengte å få ting inn med morsmelken! Jeg synes også at det er viktig å tørre å være barnslig i samvær med barn. Kanskje ikke så rart at det nettopp er kokkejævel og konatil sine blogger som har inspirert meg mest til nå!
Det får være nok for i dag. Ønsker dere alle en fortsatt fin førjulstid.
Pappa var storrøyker. Det hadde han vært i mange år. Så lenge jeg kan huske. En dag fikk han diagnosen kreft og det var ingen spøk.
Om tre dager ville min pappa fylt 73 år. Den 12 november. Han rakk å bli 70. Det er snart tre år siden han tapte kampen mot kreften. En prosess som gikk veldig fort. Alt for fort. Trekvart år bare.
Her sitter jeg utenfor mitt barndomshjem etter pappa din bortgang. Vi søsken har gjort siste strøk av rengjøring før det legges ut for salg. Et vemodig og trist øyeblikk.
TANKER
Mens jeg sitter her forsøker jeg å få kontakt med deg gjennom sansene. Forsøker å kommunisere med deg. Forsøker å kjenne følelsen av at du er her. Men jeg føler ingenting. Bare tomhet. Jeg blir så trist og lei meg. Jeg har alltid trodd at det finnes noe etter døden, og at vi levende mennesker kan kommunisere med de som har gått over. Jeg kjenner jeg blir i tvil.
Fra dagboken
17 november 2014
Jeg kommer aldri å glemme denne dagen vi var hos kreftlegen på A-hus hvor legen forteller pappa at nå er det ingenting mer dem kan gjøre fordi kreften ikke responderer på cellegiftkurene. Jeg så pappa titte betuttet ned i gulvet og sa: er det ingenting jeg kan gjøre, jeg gjør alt dere ber meg om. Jeg kjente gråten ville ta meg, men jeg måtte holde meg tapper for pappa sin skyld. Svelge tårene igjen og igjen. Jeg trodde jeg skulle bli kvalt der og da på grunn av tårene som ikke ville snu. Det er det verste øyeblikk i mitt liv.
2. juledag 2014
Det er natt til 3 juledag. Jeg får ikke sove. Er bekymret for han som ligger oppe i 2 etj. I morgen er det stopp på at pappa skal sove der oppe. I kveld snublet han i avsatsen på vei opp. Jeg er redd han skal gå ned trappa i løpet av natten mens jeg sover, og at han skal snuble på veien ned å slå seg.
Julaften ble en rar julaften. En følsom julaften. Han lå på sofaen hele dagen. Sov for det meste. Var våken innimellom, men bare for å sondere seg selv, ta en trekk av røyken eller ta en liten slurk vann.
Siste strålebehandling var lillejulaften. Legen på Ullevål fortalte pappa at det ville bli hovent, og de anbefalte han å bruke 4 mg medrol 2 ganger om dagen. Pappa har ikke villet tatt medrol fordi det har vært vanskelig å svelge tabletten og det det har medført at han har slitt med pusten. Strålebehandlingen han har gått igjennom var nettopp ved bryst og halsregion for å minske syster som klemte på stemmebånd og luftveiene.
Jeg ser at livet ebber ut raskt nå. I dag fikk jeg han forresten til å ta Medrol 2 ganger etter en samtale med medisinsk avdeling på Ahus. Pappa sier selv at han føler seg bedre.
1 juledags kveld ringte jeg til Palliativt Team i håp om å få råd, veiledning og en avlastningsmadrass til pappa. Han begynner å få liggesår nå, og jeg vil at han skal sove i 1 etasje slik at han ikke skal drive og vimse i trappa. Men, altså uteseksjonen til Palliativt Team er stengt i romjulen. Jeg kan tidligst få tak i dem 2 nyttårsdag, dvs neste fredag. Jeg spurte hjemmesykepleien om de kunne skaffe en madrass til ham, men hjelpepleiersentralen er også stengt i romjulen. Hva skal syke mennesker gjøre i romjulen når dem ikke får hjelp? Jo, dra til legevakten. Men det vil ikke pappa klare. Han har så vondt for å sitte fordi han ikke har fett og muskler igjen på kroppen. Han har så dårlig pust og blir fort sliten. Han ville ikke ha greid det. 3 juledag skal jeg personlig ringe sykehjemmet eller også Ahus å kreve at dem kommer med en sykeseng til ham. Pronto NÅ. Det er nå han trenger den. Vi kan ikke vente i en hel uke. Om jeg får det til gjenstår å se. Det er så tungrådd hele helsesystemet.
Sukk – jeg gruer meg for den dagen livet hans ebber ut. Jeg ser i dag hvordan han ber med sine øyne om å få hjelp og om å få lov til å leve. Det er forferdelig å være tøff, gi ham motivasjon, hjelpe han med mat, medisiner, være hjelpepleier, en lyttende datter som skal være forståelsesfull og samtidig kvele gråten for ikke å vise ham hvor trist jeg synes alt dette er.
Det var noen ord denne natten inn mot 3 juledag. Jeg ber englene våke over oss i natt slik at han sover rolig gjennom hele natten og jeg slipper å bli engstelig pga trappa. Jeg vet ikke om jeg klarer å sove nå. Jeg føler akkurat nå at jeg må være våken og passe på. Kanskje jeg sovner i go`stolen hans for da har jeg oversikt over trappa og ikke sovner så hardt at jeg ikke hører han kommer ned.
Sukk hjerte, men brist ikke
6 juledag 2014
Det er lille nyttårsaften og jeg våknet kl: 0730. Pappa lå våken. Hjemmesykepleien og innsatsteamet fra hjelpemiddelsentralen var her kl: 0900. Flere av mine søsken var innom for å møblere om i stuen slik at vi fikk plass til sykesenga i en koselig krok. Her kan han få sove i ro og fred.
Nyttårsaften
I natt har jeg sovet på sofaen i stua for å være nærme pappa i tilfelle han trengte meg. Våknet klokken 0500 av at han gikk på do etter beste evne. Stakkars pappan min. Han er blitt så ustø. Jeg ble litt ergelig på han for at han ikke hadde vekket meg for å få hjelp til å gå på do. Jeg fikk i han en smertstillende Tramadol. Pappa startet med Oxynorm i dag. Ene broren min og svigerinne var innom for å ønske godt nyttår. De fortalte at de skulle gifte seg 8 august neste år. Pappa ble så glad. Når vi gikk inn i det nye året lå pappa og sov. Han sover mye nå.
5 januar 2015
Jeg våknet kl 0430. Kl 1200 kom Palliativt Team med lege og hjemmesykepleien. Pappa har nå fått morfin og beroligende i dren. Etter eget ønske. Siden da har det ikke vært kontakt med ham. GlennR, KaiR, J, J og A har vært innom. GlennR bestilte pizza til oss alle. Kjæresten til pappa fikk fri fra jobb i dag for å være hos pappa. Pappa får nå besøk fra hjemmesykepleien kl 0800, 1200, 1600, 2000, 0000 og 0400. Vi har igjen flyttet litt rundt i stuen slik at det skal bli plass til alle hans barn og barnebarn. Alle vil være hos ham nå.
6 januar 2015
Jeg sov i go`stolen til pappa i natt. Det ble kanskje 3 timer søvn. Pappa er fortsatt borte vekk. Jeg tok han i handa og sa at jeg er glad i ham og fortalte dato, dag og klokkeslett og hvor mange grader det var ute. Han leet litt på ansiktet. Pusten er høy.
Vi trodde at pappa ville forlate oss kl 1900. Alle mine søsken, svigerinner, svoger, tantebarn, mine sønner og barnebarn samles rundt sengen hans. Alle ville holde på pappa. Noen holdt i hånda, andre strøk han over kinnet og pannen, noen strøk han over føttene for å fortelle ham at vi var der hos ham slik at han skulle føle seg trygg på overgangen. Vi holdt hverandre i hendene. Vi tente levende lys og spilte svakt fra cd spilleren hans favoritt cd den siste tiden som hans venn gjennom flere år har spilt inn. Men pappa ønsket ikke å forlate oss på det tidspunktet. Vi fortsatte gjennom hele kvelden og natten med å tenne nye levende lys og holde rundt hverandre, snakke med pappa for å berolige han, og ba han hilse til mor (min stemor og pappas kone gjennom 24 år som døde av kreft i 2002) og J-A (min bror og pappas sønn som mistet livet i 2002). Tapper som pappa var. Så sterk. Akkurat slik vi minnes ham gjennom alle år.
Klokken 07:06 7 januar 2015 valgte han å forlate oss. Jeg er så utrolig stolt av min familie. Det vakre samholdet oss imellom. Det er din fortjeneste pappa. Jeg er glad i deg. Jeg savner deg. Vi sees!
TANKER
Det skulle gå nesten ett år etter din bortgang før jeg kjente at du var nær meg. Da ble jeg så glad. Siden har jeg stadig hatt dype samtaler med deg. Etter at du gikk bort pappa, har du gitt meg mer og mer av din hemmelighet som du bar tett til brystet. Dine healingevner. Jeg visste at du hadde dem når du levde, det beviste du et par ganger når det bare var de nærmeste rundt deg. Du har også gitt meg muligheten til å kommunisere med åndeverden. Jeg er ikke lenger redd for den andre siden slik jeg var før. Takk for at du lever der du er pappa og at du viser deg iblant, deler med meg av dine evner og gir meg livskraft. Du etterlot deg en liten arv til oss barna. Det gjorde at jeg kunne gjennomføre min store drøm. Studere soneterapi slik at jeg kunne hjelpe flere som sliter med kroniske og akutte plager/traumer. Jeg vet at du er stolt av meg fra der du er. Du gir meg en trøsteklapp på skulderen for å motivere meg når jeg sliter. Jeg kjenner hånda di på skulderen titt og ofte pappa.
Før jeg runder av dette blogginnlegget vil jeg skrive noen ord om den svenske skuespilleren Fabian Bolin som ble rammet av kreft sommeren 2015. Han begynte å dele sin historie i en blogg kalt Fabian Bolins krig mot kreft. Tusenvis av mennesker, mange i lignende situasjoner inkludert meg selv, fulgte Fabians reise i detalj og fant trøst om at de ikke var alene i deres kamp. For meg ble det en trøst å lese de pårørendes historier. WarOnCancer er et styrkende samfunn for alle som er rammet av kreft – pasienter, overlevende og kjære – samt alle de som ønsker å lære mer om hvordan det er å leve med kreft, betyr egentlig. I denne plattform er du velkommen til å følge historier skrevet av andre eller dele dine egne, chatte privat og gi eller motta økonomisk støtte gjennom donasjoner. Les mer om WanOnCanser!
Vis din støtte til kreften med å bære det flotte armebåndet eller halssmykket under her til en meget billig penge.
